[Del én] [Del to] [Del tre] [Del fire] [Tidslinje]

Dette er den konkluderende del fem av en fem-delt gjennomgang av Timothy Snyders bok Bloodlands. Det er også en tilhørende tidslinje som presenterer den kritisk viktige historiske bakgrunnen.

Med mindre annet er angitt, er alle sidereferanser til Timothy Snyder, Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin, 2. utgave, New York: Basic Books, 2022.

Selv innen omfanget av en omfattende gjennomgang kunne bare en del av de historiske forfalskningene, løgnene og forvrengningene Timothy Snyder serverer adresseres. Den store mengden feil i hans referanser, feiloversettelser og feilrepresentasjon av akademiske verk – alt av dette ville vært tilstrekkelig til å diskvalifisere ethvert kapittel i Bloodlands fra engang et bestått grunnkurs i historie på et amerkansk college.

Metoden Snyder anvender i Bloodlands, i den grad man kan snakke om metode, er en av vill subjektivisme og eklektisisme: Fakta kastes inn eller utelates på en fullstendig tilfeldig måte, ikke basert på det objektive forløpet av det historisk utviklingsforløp, men på behovene for Snyders «narrativ». Tanker og motiver tilskrives historiske aktører uten noen seriøs undersøkelse av den sosiale og økonomiske konteksten som deres beslutninger og handlinger finner sted innenfor, og oftere enn ikke uten noe dokumentert grunnlag. Skrekkhistorier om en utvilsomt grufull periode i historien blir fortalt med fryd, og intensjon om å sjokkere, forstyrre og forvirre leseren, ikke for å forklare. Ofte er de pyntet med detaljer som ikke er basert i den historiske opptegnelsen, men på Snyders forestillingsverden.

Med Georg Friedrich Wilhelm Hegels ord, er Timothy Snyder skyldig i

å introdusere alle de antihistoriske uhyrligheter en forfengelig fantasi kunne foreslå. Her har vi den andre metoden for å gjøre fortiden til en levende realitet; ved å setter subjektive tilbøyeligheter inn i stedet for historiske data; tilbøyeligheter der oppnåelser er målt med deres frimodighet, det vil si, knappheten av opplysninger de er basert på, og den toleransen med hvilket de bestrider historiens best etablerte fakta. [1]

Dette er ikke en historikers metode, men en propagandists. Til tross for de ofte ville og tilfeldige påstandene er det imidlertid en objektiv politisk og historisk logikk til grunn for argumentene som framføres. Bloodlands er et verk av bevisst, høyreorientert historisk revisjonisme. Bokas fundamentale akse er den ideologiske rehabiliteringen av fascismens berettigelse som ble tilbudt av Ernst Nolte, så vel som av sentrale elementer i de polske og ukrainske høyreekstremes propaganda. Basert på angrep på Oktoberrevolusjonen og Venstreopposisjonen, sidestiller Snyder falskt Stalinisme med kommunisme og Bolsjevisme. Deretter går han hen til å forvrenge Stalinismens karakter og dens forbrytelser, som han ikke bare sidestiller med fascismens, men som han ofte erklærer å ha vært enda verre.

Dette amalgamet av forvrengninger, utelatelser og reine påfunn kulminerer i en beretning om Nazi-Sovjet-krigen og om Holocaust, der forbrytelsene begått av Wehrmacht og Nazismens østeuropeiske fascistallierte systematisk blir nedtonet og relativisert.

Det er ikke ett eneste nylig oppdaget historisk dokument Snyder kan henvise til for å underbygge hans ekstraordinære påstander. Uansett Snyders bombastiske påstander om hans «språklige» ferdigheter og hans boks angivelige «empiriske karakter», det er ingen som helst indikasjon på at han har engasjert seg i noen betydelig egen forskning for den. Hans beretning er ikke basert på den historiske opptegnelsen, men er en forfalskning av den.

Bøkene Snyder refererer til for å «underbygge» hans påstander faller stort sett inn i to kategorier. De har enten (1) sitt opphav i den politiske og intellektuelle høyresiden og det ytre høyre, og besørger inspirasjon for Snyders sentrale påstander, eller de er (2) legitime akademiske verk der innhold og argumenter blir ignorert, forvrengt eller avvist av Snyder, uten at hans lesere noen gang blir fortalt hva disse akademikerne faktisk skrev. Disse forvrengningene er forsettlige. De er ment å skulle revidere den historiske opptegnelsen over Stalinismens og fascismens forbrytelser slik de har blitt etablert i løpet av de siste tiårene, og å skulle legitimere løgnene og propagandaen til det tyske og det østeuropeiske ytre høyre.

Timothy Snyder kan ikke påberope seg uvitenhet. Han har i tre tiår studert Øst-Europas historie, og da spesielt Polen og Ukraina. Han er godt kjent med den sentrale litteraturen om både Nazismens og dens østeuropeiske kollaboratørers forbrytelser. Det var faktisk gjennom hans arbeid framfor alt om UPA og organisasjonens massemord på polakker i Vest-Ukraina, at Snyder etablerte hans autoritet i feltet Øst-Europa-studier.

Den britiske historikeren Richard J. Evans konkluderte, i en kommentar til det essensielle politiske innholdet i Ernst Noltes relativisering av fascismens forbrytelser på 1980-tallet:

…Nolte bestreber seg for å rehabilitere, eller i det minste unnskylde, tyskerne, Nazistene, borgerskapet, og fascismen generelt, ved å framstille Hitlers politikk som en defensiv reaksjon på trusselen fra Sovjetunionen og kommunismen. Han sier at vold alltid kommer først fra venstresiden. Nazismen var i bunn og grunn en ‘berettiget reaksjon’ på kommunismen; den gikk ganske enkelt litt for langt. [2]

Det samme må, i siste instans, konkluderes om Snyders Bloodlands. Med hans beretning minimerer og relativiserer Snyder ikke bare det tyske borgerskapets forbrytelser, men også forbrytelsene til dets fascist- og nasjonalistallierte i Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen. Det er en beretning som i siste instans har som målsetting å legitimere den forsøkte nasjonalistiske og fascistiske reaksjonen mot den sosialistiske Oktoberrevolusjonen i 1917.

De politiske og intellektuelle implikasjonene av en slik reaksjonær bestrebelse er av den mest alvorlige og farlige karakter. Som Leo Trotskij alltid understreket, den historiske løgna tjener en bestemt politisk og sosial funksjon. Bloodlands’ historiske løgner er nå sentrale i den ideologiske berettigelsen av, for det første, oppbyggingen av fasciststyrker, og for det andre, imperialistkrigen mot Russland i Ukraina, og bredere sett for pådriveren i retning en ny verdenskrig.

Det må først slås fast at Bloodlands, da boka først ble publisert i 2010, var en milepæl i høyresidens bestrebelser internasjonalt for å minimere og rettferdiggjøre fascismens forbrytelser. Produksjonen og formidlingen av Bloodlands var uten tvil et nøye planlagt og tungt finansiert tiltak. Boka er nå oversatt til mer enn 30 språk og har blitt overøst med priser, ikke overraskende i Polen og Ukraina, men også i USA, Tyskland og mange andre land. Med god grunn ble den erkjent av reaksjonære kretser som et gjennombrudd i bestrebelsene for å rehabilitere og besørge akademisk troverdighet til det ytre høyres historiske løgner om det 20. århundre.

Følgelig hilste den høyreorienterte ekstremistprofessoren Jörg Baberowski fra Berlins Humboldt Universitet utgivelsen av Bloodlands med entusiasme, og skrev: «For 20 år siden ville dette vært utenkelig: At en historiker skulle likestille Nasjonalsosialistenes morderiske utskeielser og utslettelsesstrategier med Bolsjevikenes blodige gjerninger, i ett enkelt narrativ (Geschichte).»

Baberowski erklærte, innen februar 2014: «Nolte ble utsatt for en urettferdighet. Historisk sett hadde han rett...Hitler var selvfølgelig ikke upåvirket av det han visste om den russiske borgerkrigen og Stalinismen. Hitler var ingen psykopat, og han var ikke ondsinnet. ... Stalin, på den annen side, frydet seg over å legge til og kvittere av på dødslistene. Han var ondsinnet. Han var en psykopat.» [3]

Det må også bemerkes at Snyder har opptrådt i og ofte skrevet for tysk presse, spesielt siden utbruddet av krigen, der han har latterliggjort der Historikerstreit og formanet den tyske styringsklassen, som har lagt ut på det største opprustingsprogrammet siden Det tredje rikes fall, til enda mer å eskalere deres engasjement i imperialist-proxy-krigen i Ukraina.

For det andre, boka og dens løgnaktige påstander om et angivelig «Sovjet-genocid» på ukrainere, så vel som den systematiske hvitvaskingen av ukrainsk fascisme, har spilt en sentral rolle i NATOs krigspropaganda, først i relasjon til det imperialiststøttede ytrehøyrekuppet i Kiev i 2014, og nå i imperialist-proxy-krigen mot Russland.

David North kommenterte i 2014 på rollen til intellektuelle som Timothy Snyder for å fremme imperialistpropaganda, og konkluderte [engelsk tekst] allerede den gang: «I Timothy Snyders verk blir vi konfrontert med en usunn og farlig tendens: Utraderingen av skillelinja mellom å skrive historie og produsere propaganda.» (Utheving i originalen)

Fra rabiate antirussiske tråder og impresjonistiske påstander om «russisk fascisme,» tifeldige tweets om Putins påståtte «sultplan,» til hans tilsløring av det ytre høyres rolle i Ukraina i dag: Han relativiserer og minimerer fascismens forbrytelser, og spesielt de begått av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), og dette er nå den ideologiske sementen for alliansen mellom det amerikanske statsapparatet og Det demokratiske partiet med fascistkrefter som Azov-bataljonen i Ukraina. Snyders propaganda trykkes eller resirkuleres i Det demokratiske partiets ledende nyhetskanaler og blir annonsert for millioner av arbeidere av [fagforbundet] AFL-CIO, som er dypt involvert i amerikansk imperialismes pådriver for krig. [Det føderale lærerfagforbundet] American Federation of Teachers (AFT) har helt spesielt promotert Snyder, som til og med talte på fagforbundets 2022-årsmøte.

Det må i klare ord slås fast at Snyder, som bevisst utnytter hans prestisje som professor i historie ved Yale University, ikke opererer som en historiker, men som en propagandist for amerikansk imperialisme.

Seriøse og samvittighetsfulle historikere forstår deres arbeid som både fundamentalt vitenskapelig og, oftere enn ikke, en utfordring av status quo og de rådende makter. Spesielt befinner historikere som er spesialiserte på Nazi-Tyskland, Sovjetunionen og Øst-Europa, seg ofte under betydelig press fra den politiske høyresiden, opp til trusler og til og med fysiske angrep. De må ofte anvende mye tid og ressurser for å få tilgang til viktig arkivmateriale kontrollert av staten.

Mange av de banebrytende historiske verkene om fascismens og Stalinismens forbrytelser – inkludert Raul Hilbergs banebrytende bok, The Destruction of the European Jews, den første omfattende studien av Holocaust, så vel som Vadim Rogovins første dokumenterte historie om den sovjetiske Venstreopposisjonen (for bare å nevne to eksempler) – ble skrevet med store personlige kostnader, med liten eller ingen materiell belønning, og i en bevisst intellektuell opposisjon til det rådende politiske og kulturelle klima.

Disse historikerne ble i siste instans motivert, til tross for forskjeller i deres respektive politiske oppfatninger, av forståelsen at historie er en vitenskap som har en livsviktig funksjon å spille i samfunnets framgang, og for å forhindre en gjentakelse av fortidens uhyrligheter.

Timothy Snyder representerer noe ganske annet. Han er en «statsakademiker» med politiske og intellektuelle oppfatninger som framfor alt er preget av kynisme, opportunisme og en hengivenhet til den amerikanske staten og dens krigsmaskin.

Om det har vært én konstant faktor i Snyders karriere de tretti siste årene, har det faktisk vært hans orientering til og forbindelser med det amerikanske statsapparatet. Snyder gjennomførte hans bachelorstudier i løpet av Sovjetunionens siste år, ved Brown University, der Thomas W. Simons Jr., daværende fungerende amerikansk ambassadør til Polen, som var dypt involvert i gjenopprettingen av kapitalismen, lærte ham «å elske historiefagets bestrebelser». [4]

Han skrev deretter hans avhandling ved University of Oxford – en studie av den tidlige polske sosialisten Kazimierz Kelles-Krauz – under veiledning av Leszek Kołakowski, en polsk akademiker beryktet for hans antikommunisme og antimarxisme. Timothy Garton Ash var hans andre mentor ved Oxford, som snart skulle bli et av britisk og amerikansk imperialismes mest prominente talerør for deres intervensjoner i Øst-Europa. Snyder skulle de kommende årene fortsette å engasjere seg i seriøs forskning om både Polens og Ukrainas historie, men det gjorde han alltid innenfor institusjonenes rammeverk og i kollaborering med individer nært tilknyttet den amerikanske staten.

Han har siden 1996 vært tilknyttet Institute for the Science of Man i Wien, som ble grunnlagt på begynnelsen av 1980-tallet av polske antikommunistiske intellektuelle, med økonomisk støtte fra USA. (Det samme instituttet har blitt et sentralt knutepunkt for sammenkoblingen av høyreorienterte intellektuelle i Sentral- og Øst-Europa. Instituttet inviterte i 2021 Olena Semenyaka, tidligere pressesekretær for nynazistbataljonen Azov, til et fellowship, en assosiert tilknytning)

Snyder mottok i 1997 et stipend fra Olin Institute for Strategic Studies ved Harvard University for å arbeide med hans bok, Reconstruction of Nations. Instituttet er ett av utenriksdepartementets og CIAs mange «forskningsutposter» ved amerikanske akademiske institusjoner. Instituttets post-doktorgradsstipender tildeles personer som utfører arbeid «i det brede feltet av sikkerhet og strategiske anliggender,» spesielt «inn i årsakene for og gjennomføringen av krig, militær strategi og historie, forsvarspolitikk og institusjoner, sivil-militære relasjoner, og måtene USA og andre samfunn kan besørge for deres sikkerhet i en farlig verden».

På den tiden da NATO ekspanderte inn i Øst-Europa, fra slutten av 1990-tallet til begynnelsen av 2000-tallet, var fokus for Snyders arbeid å analysere kreftene involvert i den såkalte Intermarium-alliansen på 1920- og 1930-tallet. Intermarium var, anført av den polske nasjonalistdiktatoren Józef Piłsudski, ment å strekke seg fra Østersjøen til regionen Svartehavet, og skulle tjene som imperialismens bolverk i regionen. Alliansens hovedmålskive var Sovjetunionen, og dens hovedstrategi for å undergrave Sovjetunionen var promoteringen av ultranasjonaliststyrker som hadde kjempet mot Bolsjevikene i Borgerkrigen. Snyders bøker, Reconstruction of Nations (2004) og Sketches from a Secret War (2007), er begge viet til å spore disse operasjonenes historie i Polen og Ukraina på 1920- og 1930-tallet, så vel som hvordan de ble gjenopplivet da byråkratiet forflyttet seg til å gjenopprette kapitalismen, på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet.

Hans åpenbare fascinasjon for etterretningstjenestene, statsinnlemmede intellektuelle og ekstrem nasjonalisme, førte ham også til å skrive ei bok om en av Habsburg-familiens siste prinser, som drevet av hans hat mot sosialisme, endte opp, med Snyders egne ord, som en «aristokratisk fascist». Habsburg-prinsen ble en beundrer av Hitler og en ivrig supporter av OUN og UPA, før han til slutt ble viklet inn i amerikanske og britiske hemmelige etterretningstjenesters verden. [5] (Innen januar 2022 presenterte Snyder denne «aristokratiske fascisten» på hans blogg som en rollemodell for hvordan folk i dag bør «støtte Ukraina».)

Men så seint som i 2010, kort før Bloodlands først kom ut, skrev Snyder et essay for New York Review of Books der han slo alarm om den skamløse glorifiseringen av OUN-leder Stepan Bandera i Ukraina. [6] Med Bloodlands har han definitivt kastet over bord all hans tidligere forskning, og man må tillegge, hans legitimering som historiker. I den grad det er en kontinuitet i hans tidligere forfatterskap er det hans besettelse av regionene som utgjorde deler av Intermarium-strategien og i stor grad sammenfaller med hans ellers vilkårlig avledede «Bloodlands». Alt om boka indikerer at dens politiske målsettinger og historiske påstander ble etablert før «kildene» ble tillagt, for å «underbygge» dem.

Feilene er faktisk så grelle og bestrebelsene for å rehabilitere Nolte-tesen og andre av det østeuropeiske ytre høyres påstander, så flagrante at det burde vært nok til å ødelegge Timothy Snyders renomé som historiker. Det har det imidlertid ikke gjort.

Riktignok publiserte flere betydningsfulle historikere, der de mest bemerkelsesverdige var Omer Bartov, Richard J. Evans og Jürgen Zarusky, skoldende, og til og med knusende anmeldelser, og avviste helt spesielt at Snyder minimerte rollen spilt av Nazistenes fascistkollaboratører i Øst-Europa, og at han trivialiserte Nazi-krigen mot Sovjetunionen. [7] Det er imidlertid slående at selv disse historikerne knapt gjorde et anliggende av hans avhengslede angrep på Oktoberrevolusjonen, og effektivt sett godtok den falske likestillingen mellom Stalinisme og kommunisme. Det var heller ingen som åpent adresserte rehabiliteringen av Ernst Nolte og andre trender av høyreorientert historisk revisjonisme som klart og tydelig er ved kjernen av Bloodlands. Nyutgivelsen av Bloodlands nå under imperialist-proxy-krigen mot Russland i Ukraina har blitt møtt med nesten øredøvende taushet.

Det er liten tvil om at mye av tausheten kan forklares med intellektuell selvtilfredshet, og til og med feighet. Få i de øvre sjikt av akademia er etterlatt uberørte av statens finansielle og politiske tentakler. Og så er det frykten for det et sjikt av den øvre middelklassen har kommet til å bry seg om mer enn noe annet: deres egen karriere.

Men ikke alle er motivert av egoistiske interesser og likegyldighet for historisk sannhet. Akademisk historisk kunnskap har de siste tiårene faktisk gjort viktige framskritt i studiet av Nazismens og til og med Stalinismens forbrytelser. Et sentralt formål for Snyders bok er, som denne gjennomgangen har understreket, å forfalske, diskreditere og undergrave denne akademiske kunnskapen. Men selv blant historikerne med arbeider som Snyder så effektivt angriper og perverterer, har de fleste, i det minste hittil, forholdt seg tause.

Fenomenet Bloodlands kan, i siste instans, bare forstås som det hensyknede intellektuelle produkt av Sovjetunionens ødeleggelse, og Stalinist-byråkratienes restaurering av kapitalisme over hele Øst-Europa, og perioden med imperialistreaksjon som fulgte.

Borgerlige forstå-seg-påere responderte på Stalinismens kollaps ved å proklamere «historiens slutt». Et bredt sjikt av det småborgerlige eks-venstre, som på den ene eller den andre måten hadde vært orientert til Stalinist-byråkratiene, anvendte Stalinismens kollaps til å erklære «sosialismens slutt,» og droppet bredere sett enhver assosiering med kampen for framgang.

Dette politiske bykset til høyre fant sitt ideologiske uttrykk i postmodernismens dominans, og dens avvisning av historisk sannhet og vitenskap. De dominerende trendene ved universitetene ble i flere tiår først og fremst formet av antimarxisme, irrasjonalisme og promoteringen av hudfargefiksering og andre former for identitetspolitikk. Det må understrekes at Snyder selv, til og med samtidig med at han engasjerte seg i rehabiliteringen av Nolte og ukrainsk fascisme, har vært en forfekter av identitetspolitikk, deriblant de hudfargebaserte historieforfalskningene presentert i New York Times’ 1619 project.

Underliggende for disse politiske og ideologiske endringene var fundamentale klasseutviklinger. Mens arbeiderklassen har blitt utarmet av borgerskapets tiår-lange angrep på dens levestandarder, og mens amerikansk imperialisme har engasjert seg i den ene kriminelle aggresjonskrigen etter den andre, kunne sjikt av middelklassen, spesielt de formelt assosiert med «venstresiden,» oppnå lukrative karrierer innen akademia ved å dyrke tilknytninger til styringsklassen og la seg innlemme i statsapparatet.

I dette klimaet har selv de historikerne som har engasjert seg i seriøs forskning stort sett blitt stående uten noen sosial og politisk akse og orientering i deres arbeid.

Det faktum at ei bok som Bloodlands kunne verke innen akademia og i offentligheten i mer enn et tiår, er en alvorlig advarsel og taler til den presserende nødvendigheten for en fundamental politisk og sosial reorientering. Fundamentale prinsipper og erobringer av historisk framgang og vitenskapene står på spill.

Bloodlands’ historiske løgner og forfalskninger er ikke bare del av rehabiliteringen av fascisme og forberedelsene til en ny imperialistisk verdenskrig. De utgjør også et fundamentalt angrep på historisk bevissthet og selve konseptet av historie som en vitenskap.

Utviklingen av historie som en vitenskap var et av menneskehetens store intellektuelle framskritt de 250 siste årene. Fundamentene ble først og fremst lagt i Opplysningstiden. Om det tidligere ikke var noen klare skillelinjer mellom skrivingen av en historie og skrivingen av historie (begge deler kalles på tysk «Geschichte»), gjennom utviklingen av empirisk forskning, medregnet statistikk og analysen av historiske dokumenter, ble skrivingen av historie mer enn bare å skrive en historie. Den ble forankret i verifiserbare, objektive bevis og kunne følgelig utvikles, og om nødvendig revideres og korrigeres.

Utarbeidingen og detaljeringen av historisk materialisme på midten av 1800-tallet, utført av Marx og Engels, representerte et kvalitativt framskritt relatert den empiristiske tilnærmingen til historie, som hadde blitt forfektet av de store historikerne fra den tidlige borgerlige perioden. Den historiske opptegnelsen kunne nå ikke bare etableres og studeres av historikere. Det ble mulig å avdekke den indre logikken og de objektive lovene som er pådrivere for klassekampen. I motsetning til en empiristisk tilnærming til historien, gjør historisk materialisme det forøvrig mulig å analysere og forstå den komplekse interaksjonen mellom det «subjektive» – individers, politiske tendensers og hele klassers beslutninger og handlinger – og det «objektive» – de bredere økonomiske, sosiale og politiske utviklingstrekkene.

Marxismen søker alltid å avdekke, med Engels’ berømte ord, «motivene bak motivene,» dvs. de objektive tendensene som ligger bak historiske personers og til og med klassers handlinger og beslutninger. Samtidig gjør den det imidlertid også mulig, og den faktisk fordrer en forståelse av programmers, partiers og individers innvirkninger, som representanter for bestemte klassekrefter engasjert i kamp, under den historiske utviklingens gang. Uten en slik tilnærming er det så godt som umulig fullt ut å verdsette klassekampens komplekse dynamikk, 1900-tallets sosiale revolusjon og framveksten av fenomener som Stalinisme.

Denne tilnærmingen står på ingen måte i motsetning til historisk objektivitet. Tvert imot. I hans fortsatt uovertrufne verk History of the Russian Revolution beskrev Leo Trotskij historisk objektivitets oppgaver, som følgende:

Den seriøse og kritiske leser vil ikke ha en forrædersk upartiskhet, som tilbyr ham et forsoningsbeger med en velavklart gift av reaksjonært hat på bunnen, men derimot en vitenskapelig samvittighetsfullhet, som for dens sympatier og antipatier – åpent og utilslørt – søker støtte i en ærlig studie av fakta, en avklaring av deres reelle sammenhenger, en avsløring av de kausale lovene for deres bevegelse. Det er den eneste mulige historiske objektivitet, og forøvrig er den i stort monn tilstrekkelig, for den er verifisert og bekreftet, ikke av historikerens gode intensjoner, som bare han selv kan stå inne for, men av naturlovene åpenbart av ham om den historiske prosessen selv. [8]

I siste instans, uansett historikerens spesielle metode og politiske syn, de vitenskapelige standardene utarbeidet i mer enn 200 år av denne disiplinens historie må gjøres gjeldende. Enhver historisk studie som fortjener navnet må i siste instans måles ut fra hvilken grad den beriker vår forståelse både av historiens fakta og lovene som ligger til grunn for dens utvikling. Kildene og fakta må angis på riktig måte og være etterprøvbare, den foregående akademiske kunnskapsstanden må tas behørig med i betraktning, og historikere må gjennom egen forskning arbeide for å utdype vår forståelse av hva som skjedde i historien, hvordan det skjedde og hvorfor det skjedde. Bloodlands er et angrep på, og en travesti av alle disse fundamentale prinsippene for historisk forskning og vitenskap.

Det må bemerkes at før 1991 forsøkte til og med antikommunistiske historikere, enda så fiendtlige de var til marxisme, å etablere de bredere sosiale, politiske og økonomiske dynamikkene som førte til Den russiske revolusjonen og som utspilte seg i dens etterdønninger. Men tonen i akademia endret seg dramatisk etter 1991. Professorer ved noen av de mest prominente universitetene – deriblant Richard Pipes ved Harvard University, Ian Thatcher og Geoffrey Swain ved University of Glasgow og Robert Service ved Oxford University – engasjerte seg i grove angrep først på Oktoberrevolusjonen og så i økende grad på individet Leo Trotskij. I denne Post-Sovjet-skolen for historieforfalskning ble Stalinist-byråkratiets giftige blanding av antikommunisme og gamle løgner og bakvaskelser av Trotskij og Venstreopposisjonen, etablert som en «legitim» del av «diskursen» i akademia.

Den overveldende responsen blant akademikere på David Norths knusende kritikk av historikere som blatant hadde angrepet og forfalsket Oktoberrevolusjonen, og framfor alt, Leo Trotskijs liv og verk, var i de fleste tilfeller og bare med få hederlige unntak, likegyldighet og taushet. [9] Denne aksepten av det som var blatante historiske løgner, forfektet i politiske interessers tjeneste, har skapt en farlig presedens for selvtilfredshet i møte med angrepene på historisk sannhet. Denne Post-Sovjet-skolen for historieforfalskning har, med Snyder og Baberowski, antatt form av en metastase som er en fullendt bestrebelse for å rehabilitere fascisme. Men deres bestrebelser vil mislykkes.

Perioden med sosial og politisk reaksjon som tillot den historiske løgna en midlertidig dominans i det sosiale, politiske og kulturelle liv, har kommet til en slutt. De giftige og reaksjonære trendene i postmodernismen, identitetspolitikken og rehabiliteringen av fascisme, vil av nødvendighet bli utfordret og undergravd av klassekampens framvoksende eksplosive utvikling. Utbruddet av imperialistmaktenes åpne konfrontasjon med Russland i Ukraina markerer ikke bare åpningskapittelet av en ny global brannstorm, men også et nytt stadium i utviklingen av den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Den internasjonale arbeiderklassens gjeninntreden på historiens scene vil besørge objektive forutsetninger for den sårt tiltrengte rensingen av lufta av den ideologiske skitten og de giftige historiske løgnene som promoteres av Snyder og hans like. Men denne prosessen, så langt på overtid, fordrer likevel en bevisst innsats. Det er på høy tid at seriøse historikere, unge mennesker og studenter avviser de historiske løgnene og angrepet på historien som denne boka representerer, og slåss for forsvaret av den historiske sannheten om menneskehetens mest kritisk viktige erfaringer.

Denne bestrebelsen fordrer en seriøs avregning med de politiske og ideologiske trendene som har dominert akademia de siste tiårene. Framfor alt fordrer det en vending til en seriøs studie av den revolusjonære marxistbevegelsens historie, og til arbeiderklassen som det sosiale og politiske grunnlaget for kampen mot imperialistkrig, og for sosial framgang.

Avsluttet.

Sluttnoter:

[1] Georg Friedrich Wilhelm Hegel, Lectures on the Philosophy of History. Introduksjon. URL: https://www.marxists.org/reference/archive/hegel/works/hi/history2.htm

[2] Richard J. Evans, In Hitler’s Shadow: West German Historians and the Attempt to Escape the Nazi Past, New York, NY: Pantheon 1989, s. 29.

[3] Jörg Baberowski «Hitler und Stalin: In verwüstetem Land.» Zeit Online. 26. juli 2011. http://www.zeit.de/2011/29/L-Snyder-Bloodlands. Barberowski-sitatene er fra Dirk Kurbjuweit, «Culpability Question Divides Historians Today,» Spiegel Online, 14. februar 2014. URL: https://www.spiegel.de/international/world/questions-of-culpability-in-wwi-still-divide-german-historians-a-953173.html.For en grundig undersøkelse av Jörg Baberowskis historiske løgner, se: Christoph Vandreier, «Jörg Baberowski’s falsification of history,» World Socialist Web Site, 5. desember 2016, URL: https://www.wsws.org/en/articles/2016/12/05/sowj-d05.html.

[4] Timothy Snyder, Nationalism, Marxism and Modern Central Europe, A Biography of Kazimierz Kelles-Krauz (1872-1905), Harvard Papers in Ukrainian Studies 2017, s. xv.

[5]Timothy Snyder, Red Prince: The Secret Life of a Habsburg Archduke, Vintage 2009.

[6] Timothy Snyder, «A fascist hero in democratic Ukraine,» New York Review of Books, 24. februar 2010. URL: https://www.nybooks.com/daily/2010/02/24/a-fascist-hero-in-democratic-kiev/.

[7] Blant de mest seriøse og knusende kritiske anmeldelsene av Bloodlands var de følgende. Jürgen Zarusky, «Timothy Snyders ‘Bloodlands,’ Kritische Anmerkungen zur Konstruktion einer Geschichtslandschaft», i: Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte Jahrgang 60 (2012), Hefte 1, s. 1-31, tilgjengelig online her. Omer Bartov, «Bloodlands: Europe between Hitler og Stalin. Av Timothy Snyder,» i: Slavic Review, Bind 70, utgave 2, sommeren 2011, s. 424-428. Richard J. Evans, «Who Remembers the Poles?», i: London Review of Books, Bind 32, nr. 21, 4. november 2010.

[8] Leon Trotsky, The History of the Russian Revolution. Forord. URL: https://www.marxists.org/archive/trotsky/1930/hrr/ch00.htm

[9] Et bemerkelsesverdig unntak fra denne tausheten var 14 tyske historikere som protesterte mot den tyske utgaven av Robert Services Trotskij-biografi, basert på David Norths kritikk. Se: «Letter from historians to German publisher Suhrkamp on Robert Service’s biography of Trotsky,» World Socialist Web Site, 23. november 2011, URL: https://www.wsws.org/en/articles/2011/11/lett- n23.html. De viktigste dokumentene fra den kampen er David North’s In Defense of Leon Trotsky (Mehring Books, 2013), The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century (Mehring Books, 2014), så vel som bindene om Venstreopposisjonens historie og Stalinist-terroren av Vadim Rogovin.