Kroningen av kong Charles III og dronning Camilla: Det britiske monarkiets terminale krise

Den overdådige kroningsseremonien for kong Charles III og dronning Camilla, akkompagnert av den helmettede mediedekningen og innvilgelsen av en en-dagers helligdag, har vært fremmet som et samlende øyeblikk for nasjonen. Det er den på ingen måte.

Visningen av nedarvede privilegier og rikdom, den utbredte militarismen og glorifiseringen av britisk imperialisme, inkludert dens framvisning av enorme edelsteiner plyndret og innlemmet i forskjellige kroner, septre og staver, pluss regningen på £ 250 millioner til skattebetalerne, er obskøn – en tonedøve fornærmelse av millioner av slitende arbeidere og deres familier.

Kong Charles III, den gang prinsen av Wales, der han i 2022 leste talen på vegne av sin mor, dronning Elizabeth II. [Photo by Annabel Moeller / CC BY 2.0]

Denne kroningen vil så langt fra tilby anledningen for en fornyelse av monarkiet, eller kunne gjenopprette dets popularitet, men bekrefter derimot nedgangen i støtten til denne råtne institusjonen, spesielt blant den yngre generasjonen, som derfor markerer dens terminale krise.

Charles ble kronet i en alder av 74, som Storbritannias eldste monark ved tiltredelsen, etter flere tiår i skyggen av hans mor. Ikke bare nyter han ikke noe av den folkelige hengivelse som var dronning Elizabeth II til del, men han blir faktisk ansett som en latterlig figur. Kong Charles er en mystiker som lenge har promotert pseudo-vitenskap og kvakksalverterapier, deriblant homeopati, åndelig «selvhelbredelse» og kreftbehandling med fruktjuice og kaffe. Han står i spissen for en bestikkelig, pengegrisk og dypt korrupt familie nå befridd fra den påholdne hånd og det politiske skjold deres matriark besørget.

Ved dronningens død kommenterte WSWS:

Hennes død finner sted i en tid av akutt økonomisk, sosial og politisk krise for britisk imperialisme, inkludert den dypeste kollapsen av levestandarder siden Den store depresjonen, en NATO-stedfortrederkrig mot Russland ført på det europeiske fastlandet, og ei stigende bølge av klassekamp som truer å bryte ut i en generalstreik.

Styringsklassen står nå overfor denne perfekte stormen uten sin populære statsrepresentant, som den har basert seg på for å projisere myten om nasjonal enhet og undertrykke sosial konflikt... Styringsklassens oppriktige håp i dag er at Charles’ tid på tronen blir kortvarig, slik at den nøye preparerte og forberedte prins William kan få en anledning til å gjenopprette et sterkt redusert monarkis offentlige status.

Begivenhetenes gang har bekreftet denne vurderingen, og beviser at innsettingen av Charles som konge og statsoverhode ikke bare finner sted i et øyeblikk av akutt krise for britisk imperialisme, men også fungerer som et fokus for og en framskyndende faktor for en historisk og sosial avklaring.

Skadebegrensninger ble anvendt i seremonien for å dempe og unngå problemer, både historiske og nyere. Som leder av Church of England, som nå bare 16 prosent av befolkningen følger, og med 40 prosent som sier de ikke har noen religion, refererte ikke Charles til seg selv som «Troens forsvarer». Seremonien involverte i stedet ledere fra de diverse trosretningene av jødisk, sunni- og sjiamuslimsk, sikhisk, buddhistisk, hinduistisk, jainsk, og bahai og zoroastra-opphav. I tillegg var det bare prins William som utførte det groteskt benevnte «Homage of Royal Blood» [‹Tributt til kongelig blod›] – og sverget hans lojalitet til kongen. Den sedvanlige deltagelsen av de kongelige hertugene måtte nødvendigvis innebære den skandaleombruste prins Andrew og renegaten prins Harry. Meghan, hertuginne av Sussex, ble værende i California.

Gitt kroningens ublue kostnader var det ekstraordinære bestrebelser for å understreke dens «beskjedne» karakter – i det minste sammenlignet med Elizabeths i 1953 – samtidig som det ble skrytt av dens pomp og prakt.

Som bevis for Storbritannias militærmakt deltok eksempelvis mer enn 6 000 medlemmer av de væpnede styrker, med prominente roller for admiral sir Tony Radakin, sjef for forsvarsstaben, og general sir Patrick Sanders, sjef for generalstaben, og med en overflygning med 68 fly fra alle tre av forsvarsgreinene. Men kongehusets kommentatorer satte denne forevisningen i kontrast til de 600 RAF- og Samveldeland-flyene som tok til himmelen for Elizabeth. Kroningen hadde 2 000 på gjestelista til sammenligning med Elizabeths mer enn 8 000. «Kongen er svært klar over levekostnadskrisa og hvordan mange mennesker sliter,» sa en kongehuskilde til Daily Mirror.

Kroningsportrett av dronning Elizabeth II, tatt av Cecil Beaton, juni 1953, London, England. [Photo: Cecil Beaton/Royal Collection RCIN 2153177]

Slike schizofrene bestrebelser gjenspeiler enorm nervøsitet i de styrende kretser, med monarkiets støtte i offentligheten på et rekordlavt nivå. Bare 29 prosent av britene beskriver monarkiet som «veldig viktig», mens 25 prosent sier det er «ikke viktig i det hele tatt» og burde avskaffes. 78 prosent av unge mennesker er ikke interessert i monarkiet, og 38 prosent vil ha det avskaffet.

52 prosent av leserne spurt av Daily Mirror mente Charles burde betale for hans egen kroning. Dette etterfulgte en breit rapportert Guardian-granskning av Charles’ fantastiske personlige formue, som fant at den hadde steget til nesten £ 2 milliarder – sagt å være et konservativt estimat – etter hans skattefrie arv etter dronningen.

Offentlig opposisjon mot kroningen ble møtt med statstiltak for å undertrykke de protester som var forventet. Mer enn 11 500 politi var på vakt med den første anvendelsen av fullmakter fra den nylig ikrafttrådte loven om offentlig orden, deriblant straffeutmåling på 12 måneders fengsling for blokkering av veier og jernbaner, og straffer på seks måneder og ubegrensede bøter for å «låse seg fast» til bygninger eller gjenstander. Innenriksdepartementet sendte på forhånd ut truende meldinger til gruppa Republic.

Kroningens programorden – erkjennelsen; eden; salvelsen; innsettingen og kroningen; og kronepåsettingen og hyllingen, så vel som kroningen av dronningledsakeren – er så latterlig at dens strategiske betydning for britisk imperialisme lett kunne undervurderes.

Seremonien påkalte ett tusen års historie, og anvendte slike enheter som Skjebnesteinen, Statssverdet, Ofringssverdet, Barmhjertighetssverdet, Oppriktighetens og visdommens armbånd, og klesplagg som inkluderte Rettferdighetens kappe, og så videre. I tillegg var det koblingen av Den engelske kronen til de bibelske kongene Saul, David og Salomo, gjennom Charles’ salvelse med olje presset fra israelske oliven – for å understreke at han også er en Guds representant på jorden.

Referansen til «kongenes guddommelige rett» er fortsatt et særtrekk ved Storbritannias statsstyre, 374-år-etter at Charles I i kjølvannet av Den engelske borgerkrigen ble henrettet for Høyforræderi, for å ha insistert på dette prinsippet. Det ble på nytt bekreftet med monarkiets gjenopprettelse under Charles II i 1660, men fra da av regjerte monarker med parlamentets påholdne hånd, som det framstigende borgerskapets politiske instrument – kodifisert etter Den strålende revolusjonen i 1688 da kong William III og dronning Mary sverget en ed om å opprettholde lovene laget i parlamentet.

I århundrene som fulgte, ble monarkiet og andre av føydalismens særtrekk satt i tjeneste for det borgerlige styret. Som WSWS kommenterte om Charles III’s første vesentlige offentlige involvering som monark i september i fjor:

Det som formidles i denne endeløse pomp og seremoni er statens makt, nasjonens overlegenhet og den angivelige varigheten av en eksisterende sosial orden karakterisert av store ulikheter, der alle må vise den nødvendige aktelse og respekt for ‹tradisjon› og den styringseliten som legemliggjør disse tradisjonene.

Det kanskje mest ekstraordinære elementet i Charles’ kroningsseremoni var derfor beslutningen om å styrke og stille åpent til skue, heller enn å bagatellisere, kongens posisjon som statsoverhode. Til stor fanfare hadde Lambeth Palace, som representerer erkebiskopen av Canterbury, i diskusjon med Charles og Sunak-regjeringen, avduket «The Homage of The People» – «Folkets tributt». Ved å erstatte «Homage of the Peers» [o. anm.: ‹Peers› er tittelen medlemmene av Parlamentets øvre kammer, House of Lords har], skulle 150 millioner innbyggere i Storbritannia og de 15 Samveldestatene bli bedt om å delta i et «stort utrop», og i fellesskap sverge troskap til Kronen.

Programerklæringen skulle lyde: «Alle som derfor vil, her i klosteret og andre steder, si i kor: ‹Alle: Jeg sverger at jeg vil vise sann troskap til din majestet, og til dine arvinger og etterfølgere i henhold til loven. Så hjelp meg Gud.»

Denne obskøniteten, som påkaller folkets underordning til arvelige privilegier og et ikke-valgt statsoverhode, ble av spyttslikkerne hyllet som et eksempel på «modernisering», deriblant Shabana Mahmood MP, Labour Party’s nasjonale kampanjekoordinator, som beskrev den som «en fantastisk måte å få brakt seremonien og monarkiet nærmere folket.»

Det som var på spill var ikke personlig lojalitet til kongen, men til det kapitalistiske statsapparatet han leder. Kroningen var oppfattet som en appell for nasjonal enhet i en tid med stigende sosiale spenninger og klassekonflikter, og med krig som allerede har brutt ut på europeisk grunn. Den fant sted midt i ei streikebølge i Storbritannia, og med masseprotester på den andre siden av Den engelske kanal mot Macrons diktatoriske innføring av hans pensjonsreform, og den største streike- og protestbevegelsen der siden mai-juni 1968. Kong Charles’ planlagte besøk i Frankrike for mindre enn seks uker siden ble faktisk raskt kansellert, der Peter Ricketts, Storbritannias tidligere ambassadør til Paris, advarte for at en bankett planlagt av Charles i Versailles-palasset kunne få «ekko» av Den franske revolusjonen.

Fra dronning Elizabeth II til Charles III

Dronning Elizabeth II gikk i lære og studerte Walter Bagehots The English Constitution (utgitt som ei bok i 1867), som hun to ganger i uka ble undervist i under hennes privattimer på Eton College i 1938. Den dengang 12-år-gamle prinsessa, som ble tronarving etter at hennes onkel Edward i 1936 abdiserte, kom til å legemliggjøre Bagehots beskrivelse av den konstitusjonelle monarkens essensielle funksjon.

Walter Bagehot (1826-1877) portrett av Norman Hirst

Bagehots essayer artikulerte hva den britiske styringsklassen fryktet mest av alt etter Chartist-bevegelsen, 1848-revolusjonene og Den amerikanske borgerkrigen. Bagehots verk var en advarsel, i klare ord, om farene reist av demokratiske, egalitære, republikanske og sosialistiske doktriner, og uttrykte den britiske styringsklassens frykt og hat mot arbeiderklassen – «Vox diaboli» (djevelens stemme).

Han skrev at for å forhindre en «politisk kombinasjon av de lavere klasser … et onde av første orden», måtte man finne et virkemiddel for å utøve kontroll over «folkemengdene som knapt er mer siviliserte enn hva flertallet var for to tusen år siden». Dette var det essensielle «teatralske» element i statens konstitusjon representert av monarkiet, som «styrker vår regjering med religionens kraft».

Han fortsatte: «De elementer som vekker den letteste ærbødighet, vil være de TEATRALSKE elementene – de som appellerer til sansene, som hevder å være legemliggjørelser av de største menneskelige ideer, som i noen tilfeller kan skryte av langt mer enn menneskelig opprinnelse. Det som er mystisk i sine påstander; det som er okkult i sin virkemåte; det som er strålende for øyet; det som sees klart of tydelig et øyeblikk, for så ikke å ses; det som er skjult og så kommer til skue; det som er forførende, og likevel interessant, tilsynelatende håndgripelig, og så bekjenner seg å være mer enn håndgripelig i sine resultater …»

Elizabeth II spilte hennes tildelte rolle som et bolverk av rikdom og privilegier på en suveren måte, der hun holdt seg strengt til Bagehots instruks om at monarken «ikke måtte røres. Det måtte være åpenbart at han ikke gjør noe galt. Han måtte ikke bringes for nært, for noen reell oppmåling. Han måtte være fjern og ensom ... et synlig enhetssymbol for dem som fortsatt er så ufullkomment utdannet at de trenger et symbol.»

Arkiv – På dette arkivbildet fra tirsdag 10. juli 2018 er medlemmer av kongefamilien samlet på balkongen i Buckingham Palace; fra venstre prins Charles, Camilla, hertuginna av Cornwall, prins Andrew, dronning Elizabeth II, Meghan, hertuginna av Sussex, prins Harry, prins William og hertuginna Kate av Cambridge, mens de bivåner et Royal Air Force-fly passere over Buckingham Palace i London. [AP Photo/Matt Dunham]

Monarkens fundamentale formål var å skjule statens klassekarakter for arbeiderklassen. Bagehot skrev: «Konstitusjonelle kongelige har den funksjonen som jeg insisterte på i mitt siste essay, og som, selv om det er det desidert viktigste, jeg nå ikke trenger å gjenta på nytt. Det fungerer som en FORKLEDNING. Det gjør det mulig for våre virkelige herskere å veksle uten at tankeløse mennesker vet det. Massene av engelskmenn er ikke skikket for en valgt regjering; om de visste hvor nært ved den de er, ville de bli overrasket og nesten skjelve.»

Bagehot hadde advart om at de «lavere klassers» overherredømme bare kunne avverges «av de høyere klassers største visdom og klareste framsyn». Men kroningen av en så dypt upopulær figur som Charles – beskrevet av hans egne venner som en «olympisk syter» – lammer monarkiets evne til å fungere som en samlende kraft. Bagehot hadde understreket at «en kongefamilie søtner politikken ved det sesongbaserte tillegget av hyggelige og pene arrangementer. Den introduserer irrelevante fakta inn i regjeringsvirksomheten, men de er fakta som taler til ‹menns bryst› og anvender deres tanker.» Men stanken rundt prins Andrews relasjoner med Jeffrey Epstein og den tarvelige konflikten mellom prins Harry, Charles, Camilla og William er «fakta» som peker på den nåværende krisas omfang. Befolkningens støtte til kongefamilien er i ferd med å rakne midt i den dypeste økonomiske, sosiale og politiske blindgata britisk kapitalisme har stått i siden 1930-tallet.

Trotskij skrev i hans verk fra 1925, «Hvor går Storbritannia?», viktige avsnitt om det britiske monarkiets rolle helt generelt, og spesielt i tider med akutt krise, og han leverte en knusende kritikk av Labour Party-ledernes prinsippløse holdning til det, inkludert deres reaksjonære empiriske, gradualistiske og ahistoriske filosofi.

«Kongehuset, erklærer de, ‘forhindrer ikke’ landets framgang, og det fungerer i siste instans billigere enn hva en president ville vært om man regner med alle utgiftene til valg, og så videre, og så videre. Slik tale fra Labour-ledere kjennetegner en fasett av deres ‘temperament og karakter’ som ikke kan kalles annet enn konservativ dumskap.»

Leo Trotskij

Trotskij motargumenterte: «Kongehuset er svakt så lenge det borgerlige parlamentet er instrumentet for borgerlig styre, og så lenge borgerskapet ikke har behov for utenomparlamentariske metoder. Men borgerskapet kan om nødvendig anvende kongehuset som fokuspunkt for alle utenomparlamentariske, dvs. reelle krefter, rettet mot arbeiderklassen.»

Det britiske monarkiet besitter enorm makt. Under normale betingelser framstår monarkens rolle som statsoverhode, inkludert kravet om kongelig samtykke for lovgivning, og det faktum at politikere og generaler sverger troskap til kongen, som noe foreldet, nedarvet og seremonielt. Men når klasseantagonismene vokser til et punkt med åpen konflikt, da må demokratiet vike for diktatur og monarkens «symbolske» fullmakter, inkludert kongens rolle som øverstkommanderende for hæren, marinen og luftvåpenet, blir reelle, og trossing av dem er da en handling av forræderi.

Med denne forståelsen konkluderte Trotskij:

For en sosialist avgjøres ikke spørsmålet om monarkiet av dagens bokholderi, spesielt ikke når regnskapsbøkene inneholder fortegnelser. Det er et spørsmål om den fullstendige omveltingen av samfunnet og om å renske det for alle elementer av undertrykking. En slik oppgave, både politisk og psykologisk, utelukker enhver forsoning med monarkiet.

Arbeiderklassen blir i dag kastet ut i konflikt med hele den borgerlige ordenen, dens partier, dens statsapparat – og med monarkiet. I en tid der arbeidere blir drevet av nødvendigheten av å få slutt på klasseundertrykking, fattigdom og krig, kan den politisk imbesile beboeren i Buckingham Palace, den tredje kong Charles, godt vise seg å bli den siste.

Loading