Nova Kakhovka-demningen i Ukrainas sørøstlige region Kherson kollapset i de tidlige morgentimene lokal tid tirsdag, et område som har vært holdt av Russland siden våren 2022. Kollapsen av demningen, som har blitt beskrevet som «strategisk viktig», kom samtidig som de tidlige stadiene av Ukrainas NATO-støttede «motoffensiv» mot Russland.
Selv om det er uklart hva som fikk demningen til å briste indikerer bilder fra åstedet at det fant sted en eksplosjon.
Demningskollapsen og ødeleggelsen av det tilstøtende vannkraftverket Kakhovka har skapt en humanitær og økologisk katastrofe av enorme proporsjoner.
Dammen, som ble bygget i 1956 som del av vannkraftverket Kakhovka, er flere hundre meter brei, 30 meter høy og krysser Ukrainas elv Dnipro. Den har inneholdt 18 kubikk-kilometer vann, rundt det samme volumet som Great Salt Lake i Utah. I skrivende stund er raten og omfanget av vanntapet ikke klart. Tusenvis av mennesker er evakuert, og dusinvis av bosetninger er oversvømmet. Regionhovedstaden Kherson, som før krigen hadde en befolkning på rundt 290 000, er også truet av flomvannet.
Vannkraftverket Kakhovka ble også ødelagt. Dammen har forsynt en betydelig del av befolkningen i både ukrainsk- og russisk-kontrollerte territorier med drikkevann, deriblant befolkningen på Svartehavshalvøya Krim, som Russland siden 2014 har gjort krav på. Deres forsyning av drikkevann er nå truet.
Anlegget har også bidratt til å kjøle ned de seks reaktorene på atomkraftverket Zaporizhzhia, som er Europas største, og i september ble plassert i en kald nedstenging. Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som overvåker situasjonen, er vannforsyningene i atomkraftverkets kjøledam og de tilstøtende kanalene fortsatt tilstrekkelig for «flere måneder». IAEA uttalte at det ikke er «noen kortsiktig risiko for den nukleære sikkerheten».
Forskere har advart for at demningskollapsen vil kunne bli den største økologiske katastrofen i Ukraina siden den kjernefysiske katastrofen i Tsjernobyl i 1986.
Som resultat av skadene påført vannkraftverket Kakhovka ble ifølge den ukrainske regjeringen minst 150 tonn motorolje sluppet ut i elva Dnipro (eller Dnjepr). Ytterligere 300 tonn motorolje vil kunne slippes ut i vannet i løpet av de kommende dagene, med uoverskuelige økologiske konsekvenser ikke bare for Ukraina, men for hele regionen. Dnipro-elva er en av de største vannveiene i Europa.
Økologiforskeren Oleksandra Sjumilova uttalte i en samtle med det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel: «Disse oljeproduktene blir ikke ganske enkelt fortynnet og filtrert vekk, men blir absorbert av levende organismer, som vegetasjonen og dyr. I tillegg danner olja en film på vannoverflata, og det over et stort område, siden området er veldig flatt og grunt, og vannet derfor kan bre seg vidt.»
Forøvrig, fortsatte Sjumilova, betyr oversvømmelsen av et stort landbruksområde at «forurensninger som plantevernmidler vaskes ut av jordsmonnet og ut i elver og føres til havs». Ifølge Der Spiegel’s opplysninger renner 98 prosent av Ukrainas elvebasseng ut i Svartehavet og Azovhavet, mens de resterende 2 prosentene renner ut i Østersjøen.
Den humanitære og økologiske katastrofen rammer arbeidere i Ukraina på toppen av et grusomt blodbad på slagmarka og en uforløst sosial krise av historiske proporsjoner. Nylige tall utgitt av en ukrainsk NGO indikerer at 8,5 millioner mennesker har forlatt landet for godt siden krigens begynnelse, som har redusert befolkningen til 29 millioner. Ikke alle bor i territorier kontrollert av den NATO-støttede Zelenskyj-regjeringen. Av disse 29 millionene er det kun et sted fra 9,1 til 9,5 millioner som er yrkesaktive, og om lag en tredjedel av disse er avhengige av statlige lønnsinntekter. Estimater anslår antallet ukrainske krigsdøde av denne lille befolkningen til opptil 200 000, med ytterligere hundretusener såret og kvestet. Dette er en målestokk av masseslakt og sosial elendighet ikke sett i Europa siden den andre verdenskrig.
Russland og Ukraina har gjensidig beskyldt hverandre for katastrofen, og begge parter anklager de hverandre for bevisst å ha sprengt demningen. Noen nyhetsrapporter indikerer at demningen allerede kunne ha vært skadet av tidligere kamper i fjor høst. Ifølge CNN indikerte satellittbilder at demningen var skadet bare få dager før kollapsen.
Det har også vært motstridende rapporter om hvem som kunne dra militær nytte av katastrofen på slagmarka. Wall Street Journal bemerket at oversvømmelsene ville «begrense alternativer» for Ukrainas motoffensiv, men rapporterte også at flommen kunne vaske vekk befestninger og minefelt satt opp av russiske styrker i området, og derfor muligens skape en militær fordel for Ukrainas motoffensiv.
NATO-maktene og Ukraina har vært raske med å henge skylden for katastrofen på Russland. Den tyske forbundskansleren Olaf Scholz, som nylig brøyt ut i apoplektiske utfall mot Russland, uhørte i Europa siden naziperioden, erklærte: «Alt tatt i betraktning må man naturligvis anta at dette var en aggresjon utført av den russiske siden, for å stoppe Ukrainas offensiv som har som siktemål å frigjøre sitt eget land.»
Den amerikanske regjeringen var noe mer tilbakeholden, der John Kirby, talsmann for Det hvite hus, uttalte at USA ikke hadde kommet til noen endelig avgjørelse om hvem som ødela demningen. Kirby la til: «Vi prøver fortsatt å evaluere hva som skjedde her, men russerne hadde illegalt overtatt denne demningen og reservoaret for mange måneder siden, og de okkuperte den.» NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg fordømte ødeleggelsen av demningen som «en opprørende handling, som nok en gang demonstrerer brutaliteten i Russlands krig i Ukraina».
Sannheten er at imperialistmaktene hensynsløst og bevisst provoserte fram denne krigen over flere tiår, og bevisst tok risikoen sågar for en atomkrig, uansett konsekvensene for befolkningen i Ukraina, Russland og verden forøvrig. Siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen har NATO blitt systematisk utvidet opp til Russlands grenser. Et USA-støttet ytrehøyrekupp i Kiev i 2014 installerte en regjering som anvendte de åtte påfølgende årene for å transformere den ukrainske hæren til en NATO-stedfortrederstyrke, og bevæpnet ukrainske nynazister til tennene, for å forberede en krig med Russland.
Det russiske oligarkiet, som oppsto fra det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen i Sovjetunionen, ble provosert til å invadere Ukraina, og trodde det med militære midler kunne oppnå et slags kompromiss med imperialistmaktene. Alle Putin-regimets militære og politiske kalkyler har vært motivert av denne vrangforestillingen om muligheten for «fredelig sameksistens» med imperialismen, som den arvet fra det stalinistiske byråkratiet, og dens dype frykt for en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen rettet mot kapitalismen.
Uansett hva de umiddelbare årsakene til demningskollapsen var, arbeidere må forstå den utfoldende humanitære og økologiske katastrofen framfor alt som en presserende advarsel om de enorme farene NATO-krigen mot Russland i Ukraina presenterer for arbeidere over hele Europa og internasjonalt. Når en katastrofe av slike proporsjoner utspiller seg knapt 48 timer inn i den NATO-støttede motoffensiven må arbeiderne spørre, hva blir da det neste?