Fredag den 24. april begikk 23 år gamle John Mondello tragisk selvmord etter å ha jobbet mindre enn tre måneder som akuttmedisinsk tekniker (EMT) [Emergency Medical Technician] ansatt av New York Citys brannvesen (FDNY). Søndag den 26. april, bare to dager senere, tok den 49-år-gamle ER-legen [Emergency Response] dr. Lorna Breen sitt eget liv, ansatt ved sykehuset Presbyterian Allen New York.
Begge hadde de arbeidet i noen av de fattigste nabolagene i USA, i byen som er herjet av koronaviruspandemien. I New York City har det ifølge Johns Hopkins University vært minst 17 515 dødsfall av Covid-19. Hvert tredje minutt dør nok en person av viruset i byen.
Dr. Breens far sa at hun hadde beskrevet for ham et overveldende tilfang av pasienter de siste ukene. Noen av dem døde til-og-med før de kom ut av ambulansene. Hennes sykehus, Presbyterian Allen i New York, betjener de fattige, overveiende latinamerikanske lokalsamfunnene i det nordlige Manhattan og Bronx. Sykehusets 199 senger kunne være belagt av opptil 170 Covid-19-pasienter. Allerede innen den 7. april hadde 59 pasienter dødd av koronaviruset på sykehuset.
Dr. Breen pådro seg selv også viruset, men hadde nylig kommet seg. «Hun prøvde å gjøre jobben sin, og det drepte henne,» sa hennes far til New York Times. «Hun var virkelig i frontlinja, og i skyttergravene der. Sørg for at hun blir rost som en helt, for det var hun virkelig. Hun er et offer, like mye som alle andre som har dødd.»
Mondello, som så nylig som i begynnelsen av februar ble uteksaminert førstehjelper [‘paramedic’] fra FDNYs akademi for akuttmedisinske tjenester (EMS) [Emergency Medical Services], ble sendt til tjeneste i Bronx, akkurat da pandemien slo til. Hans stasjon hadde noen av byens høyeste 911-anropsbelastninger. Som den fattigste bydelen i New York City, og faktisk i hele landet, har Bronx sett den høyeste infeksjonsraten og dødeligheten i hele New York City. Det er dobbelt så stor sannsynlighet at Bronx’ innbyggere dør av Covid som i andre bydeler. Hele familier blir infiserte, og barn blir foreldreløse.
En venn og EMT-kollega av Mondello, sa til New York Post: «Han fortalte meg at han opplevde mye angst av å være vitne til mye død, og at han følte det som en tung erfaring når han ikke klarte å berge et liv.» De var begge hardt rammet av «mennesker som gikk bort rett foran øynene på deg». Han la til: «Vi har ikke de samme fagforeningsrettighetene som andre byansatte arbeidere. Det er veldig stressende å jobbe så lange timer, og ikke få betalt så mye som andre.» Paramedics kan tjene så lite som $ 35 000 i året [NOK 369 327], som knapt er til å kunne overleve i New York City.
Det har funnet sted en utstrømming av sympati fra Mondellos kolleger, og fra arbeidere generelt som respons på hans tragiske død. En innsamling samlet raskt inn mer enn $ 11 000.
De tragiske selvmordene til dr. Lorna Breen og John Mondello taler til de grufulle betingelsene og det enorme presset helsepersonalet står overfor. Men de var ikke uunngåelige. Ansvaret for de høye tapstallene blant helsetjenestepersonell ligger ved kapitalistsystemet, og den systematisk ondartede omsorgssvikten manifestert av regjeringspolitikken.
Det er denne politikken, på toppen av tiår av nedskjæringer av sosialbudsjettene, som har skapt betingelsene for massedødsfall av arbeidere av en usett målestokk som helsepersonalet daglig er vitner til. Samtidig som billioner av dollar blir pumpet inn på Wall Street, har helsepersonell blitt stående uten tilstrekkelig personlig verneutstyr (PPE), lave bemanningsnivåer og manko på nødvendig medisinsk utstyr for både å kunne beskytte seg og behandle sine pasienter på en adekvat måte.
Omfanget av eksponering for massedød og den manglende evnen til å kunne redde de mange livene på grunn av mangelen på personell, utstyr og tid, skaper nå emosjonelle og psykologiske byrder som blir nesten uutholdelige for mange.
Allerede før pandemien hadde EMS-er og annet helsepersonell en betydelig risiko for å utvikle depresjoner og posttraumatisk stresslidelser (PTSD). EMS-arbeidere er kjent for å ha selvmordstanker med en rate 10 ganger høyere enn den gjennomsnittlige voksne. De siste årene har også sett en tragisk epidemi av sykepleierselvmord [engelsk tekst].
Dr. Shauna Springer, som er ekspert på traumegjenoppretting, sa til Business Insider at førstehjelppersonell kunne «til tider lide av overveldende skyldfølelser på grunn av alle de ikke fikk reddet. De forteller meg at de bærer en stor byrde av ansvar når de mister en pasient, og legger til at hvert ett liv som går tapt, kunne føles som en moralsk belatning.»
Helsetjenestepersonell sammenligner jevnlig deres erfaringer med opplevelser av en krigssituasjon, der de er vitner til flere dødsfall hver dag, også av kolleger. De to selvmordene bringer antallet helsepersonell som er døde på grunn av pandemien i staten New York til minst 55.
En paramedic utatalte til WSWS: «Når du bokstavelig talt er den personen som bestemmer hvem som skal leve eller dø, da er det en stor belastning. Når vi får brakt pasienter til sykehuset da lindrer det i det minste noe av stresset. Men nå er det mange sykehus som ikke engang behandler pasientene vi har med. Forleden dag gikk en 19-år-gammel Covid-pasient vi overførte fra en ICU [intensivadeling] til en annen, over i hjertestans på båra. Det første legen sa var: ‘Faen ikke nå igjen.’ De jobbet med ham i 2 minutter, og deretter erklærte de ham [død]. De gadd ikke engang å jobbe ham opp [hjertegjenvinning], fordi de hadde andre mennesker å håndtere.»
«Disse pasientene dør alene. Vi ber familiemedlemmer om å gå til et annet rom, sånn at vi ikke utsetter familien, eller ikke utsetter oss for familien. Det er vanskelig ikke engang å la familien få se dem.»
Før pandemien var det en standard del av jobben for EMS-er og sykehusarbeidere å snakke med familiemedlemmer etter at en person gikk bort. Dette var til hjelp for både familiene og arbeiderne for å takle situasjonen. Nå gjør sosial distansering og tidsmangel dette så godt som umulig.
«Bare blikkene i menneskers ansikter nå, det er ikke det samme utseendet vi er vant til, eller er komfortable med,» sa førstehjelperen. «Vi snakker ikke egentlig lenger med hverandre som vi pleide å gjøre tidligere. Alle er stille. Du kommer ut fra jobb, du hører om en annen EMT-er eller førstehjelper som mistet livet til Covid, men du har ikke engang tid til å ta inn over deg det du nettopp fikk høre. Vi står overfor dødsfall som jobben medfører, men av alarmerende rater.» Så langt er 11 FDNY-medlemmer, derav John Mondello, offisielle koronaofre siden krisen begynte.
På toppen av det ekstreme psykologiske stresset jobber sykepleiere, leger og EMS-arbeidere overtid, i skift som kan vare i opptil 16 timer, og er påfølgende dager. På flere sykehus i byen er fire timer overtid per skift obligatorisk for alle ansatte.
Ved EMS-tjenesten er mange under press for å gå på jobb, uansett hva. Førstehjelperen sa til WSWS: «Fagforbundet [for EMS] er ubrukelig. De holdt oss fra å bruke våre sykedager. Du kan ikke bruke ferietiden din; du kan ikke bruke sykedagene dine. Du kan bare bruke Covid-sykemeldingen. Skulle jeg ville ha en fridag fordi jeg bare ikke føler meg bra, har hodepine eller fordi jeg føler meg deprimert, da blir jeg nektet, du har å stille på jobb. De har en no-call-no show retningslinje [uten forespørsel – derav fravær] og du får sparken om du ikke stiller opp.» Han sa at han i mars hadde jobbet 122 timer, i stedet for de kun 48 planlagte.
EMS-er og annet helsetjenetepersonell opplever fortsatt en dramatisk mangel på relevant PPE [smittevernutstyr], så vel som medisinsk utrustning. Fra EMS blir arbeidere stort sett utlevert gule kjortler som ikke dekker ansiktet, håret, nakken eller noe under knærne. Selv med dét må de søke etter hva de kan få fremskaffet av kjortler på sykehusene, fordi de ikke har nok for hver forskjellige pasient de behandler i løpet av et skift.
Selv mange sykepleiere og leger ved offentlige sykehus har bare det av PPE som de kan få utlånt av venner og bekjente, eller hva de mottar gjennom doneringer. Førstehjelperen forteller at hva angår PPE-besørgningen har praktisk talt ingenting endret seg i løpet av de to månedene som pandemien har rasert i USA og New York City. «Ingen bryr seg egentlig om vår sikkerhet, ingen bryr seg egentlig om vi blir syke eller ikke.»
___________________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
Pandemien, profitter og kapitalismens berettigelse for lidelse og død
[20. april 2020]
[16. april 2020]
Trumps kampanje for gjenåpning av næringsvirksomhet setter livet på spill for hundretusener
[13. april 2020]