Navalny, en film i spillefilmformat, vant i mars Oscar-prisen for beste dokumentar. Filmen følger Kremls angivelige forsøk i 2020 på å myrde Alexei Navalnyj, en ledende figur i Russlands feilbenevnte «liberale opposisjon». Den er regissert av den kanadiske filmskaperen Daniel Roher (Once Were Brothers), har vunnet eller blitt nominert til priser av Sundance Film Festival, Critics’ Choice, Producers Guild of America, og så videre.

Navalny, som ble utgitt i 2022, er et grundt verk av politisk propaganda. Filmens falske og støyende karakter stammer fra råttenskapen til individet den presenterer, og filmskapernes underliggende agenda – demoniseringen av Putin. Dokumentarens eneste bidrag er å avsløre Navalnyj som en velstående og ubehøvlet tomskalle; et høyreorientert individ som er villig og ivrig etter å gjøre business med hvem som helst.

Dokumentaren åpner med at Navalnyj sitter ved et bord mot en mørk bakgrunn, i det som ser ut til å være en restaurant. Regissøren, som taler off-screen, spør Navalnyj hvilken «melding han vil etterlate til det russiske folk» i tilfelle han blir drept. «Å, kom igjen, Daniel. Nei. No way!» svarer han. «Som at, la oss lage en thriller av denne filmen,» og han legger til: «I tilfelle jeg skulle bli drept, la oss lage en kjedelig memoarfilm.»

Filmen starter med andre ord med en uttalelse fra dens helt om at han i all hovedsak ikke har noe å si. Dette oppsummerer i det store og hele den neste halvannen timen, der en forevisning av Navalnyjs personlige tomhet kombineres med annenrangs politiske spenningspunkter, til erstatning av enhver kritisk etterforskning av mannen og det han står for, og så visst det som fant sted i 2020.

Navalnyj, en utdannet jurist, sluttet seg i de første årene av hans politiske karriere til partiet Yabloko, som er karakterisert av dets skamløse omfavnelse av fritt marked-politikken. Etter å ha klatret i den organisasjonens grader, og entret Moskva-politikken på bynivå, begynte Navalnyj åpent å promotere russisk nasjonalisme. Han deltok flere ganger fra midten av 2000-tallet og fram til 2012 i landets årlige høyreekstremistfeiring, kjent som Den russiske marsjen. I 2007 var han med på å grunnlegge Den nasjonale russiske frigjøringsbevegelsen, en utpost for antiimmigrantsjåvinisme.

Etter å ha tilbrakt noen tid ved Yale University i 2010 entret Navalnyj det nasjonale rampelyset under den politiske krisa forårsaket av Russlands 2011-valg, som ble ansett som uredelig og framprovoserte masseprotester, dominert av privilegerte sjikt av den urbane middelklassen. Siden den gang har Navalnyj projisert seg som en politisk aktivist og antikorrupsjonsforkjemper, og har stilt til valg på et «pro-demokrati»-program. Han har ingen brei støttebase utenfor de bedrestilte sjiktene i Russlands storbyer, de innenfor eliten med tette bånd til Washington og NATO. Kreml har ved forskjellige anledninger arrestert og tiltalt Navalnyj på grunnlag av ulike beskyldninger om korrupsjon og underslag, drevet av frykt for at han, etter å ha blitt gjort til en darling i Vestens antiRussland-kampanje, kunne bli anvendt til å utfordre Putins maktmonopol som del av en USA-støttet regimeskifteoperasjon.

Navalnyj sier i løpet av Rohers dokumentar veldig lite om politikk. Der han er filmet i en nedslitt bygningstruktur med falleferdige bygninger i bakgrunnen, erklærer han: «Velkommen til den russiske ghettoen!», og vitser om en mann som urinerer mot en vegg bak seg.

Det er noen få bilder av den 41-år-gamle Navalnyj som taler på demonstrasjoner der han fordømmer korrupsjon i Kreml. «Putin er en tyv!» roper han ut. På slutten av filmen minner en promotekst [‹blurb›] seeren om hans avsløring av «Putins palass», som er lagt ut på YouTube. Til slutt presset av hans samtalepartner til å komme med noe mer substans om hans «melding», spytter Navalnyj ut en setning om «menneskerettigheter» og «ytringsfrihet», og erklærer, i hans typisk grunne stil: «Vi blir undertrykt av bad dudes» [‹dårlige folk›]

«Antikorrupsjon» er et av de billigste politiske kortene å spille på. Alle er imot korrupsjon. Over hele verden kan man finne «opposisjonelle» politikere som er «i harnisk» over makthaveres bedragerske misgjerninger. Som regel er disse forargede, og de som står bak dem, faktisk ikke forarget over korrupsjon per se, men over det faktum at de har blitt ekskludert fra mulighetene og fordelene. Korrupsjon – alltid i andre land – er blant Washingtons foretrykne begrunnelser for «regimeskifte».

Navalnyj – tidligere styremedlem i multi-milliarder-dollar-flyselskapet Aeroflot – og hans støttespillere i Russland er forarget over det de anser som den altfor stramme hånda Putin-regjeringen holder over landets svært verdifulle natur- og industriressurser. Navalnyj syter i dokumentaren over av «skattepenger skulle tilhøre lokalsamfunnene, og i Russland blir alt avgjort i Moskva. Så, det å være president,» forklarer han er «bare å ha denne, du vet, store kaka av min egen makt, og jeg vil dele den opp, for Russlands framtid.» Så mye for demokrati.

Navalnyj den tomme beholderen eksisterer i filmen side-om-side med Navalnyj den høyreorienterte. Hans tomhet gjør ham faktisk perfekt egnet til å tjene som en lakei i stand til å gjøre hva som helst, med og for hvem det måtte være.

Regissøren refererer i dokumentaren til det faktum at Navalnyj har «gått skulder ved skulder med noen ganske ekle nasjonalister og rasister». Roher peker til videoer Navalnyj har laget som forfekter vold mot tsjetsjenere og immigranter fra Sentral-Asia og deres deportering rund baut. Roher stiller spørsmålet: «Hadde han forflyttet seg forbi det?»

Svaret er et ubetinget nei. Navalnyj uttaler at hans allianser og posisjoner er korrekte og nødvendige, en politisk strategi for nåtiden og for framtiden, og en vesentlig ressurs. Regissøren besørger Navalnyj en plattform der han får bekjentgjøre seg til dem som søker en «liberaler» som kan samarbeide med det ytre høyre.

«Var det ikke noen Sieg Heil-ere på den greia?» spør regissøren, med henvisning til ultrahøyrearrangementet Den russiske marsjen.»

«Selvfølgelig er Sieg Heil-ere en annen kategori som man ikke vil henge med, eller marsjere sammen med,» svarer Navalnyj. «Vel, i den normale verden, i det normale politiske systemet ville jeg selvfølgelig aldri vært i det samme politiske partiet som dem. ... Men vi skaper koalisjon, en breiere koalisjon for å bekjempe deres [Putins] regime,» legger han til.

«Bare for å oppnå situasjonen der alle kan delta i valg. Mange politikere ville til og med være ubekvemme av å være sammen med, eller være i samme bilderute som en av disse gutta.»

«Er du komfortabel med det?» sonderer Roher.

«Jeg er OK med det, og jeg anser det som min politiske supermakt, at jeg kan snakke med alle,» svarer Navalnyj.

Tvunget til å forholde seg knapp på grunn av hans hovedpersons åpenbart intellektuelle og politiske fallitt, fokuserer dokumentarfilmskaperen størstedelen av filmen på Kremls angivelige forgiftning av Navalnyj i 2020. Det er del av bestrebelsen for å lure seeren til å tro Navalnyj er en slags genuin antiputinist.

Den 20. august 2020 ble Navalnyj syk ombord på et fly på vei til Moskva fra Tomsk i Sibir, der han hadde filmet en annen av hans «avsløringer». Etter et brått avbrudd av flyvningen ble han brakt fra flyet og sendt til et lokalt medisinsk senter, og han ble til slutt overført til et sykehus i Berlin. Kort etter hans ankomst dit kunngjorde tyske etterforskere at Navalnyj var blitt forgiftet med Novitsjok, Kremls «signatur»-kjemivåpen.

Publikum blir fortalt at dette er Putins håndverk. Ikke et eneste spørsmål reises om de utallige inkonsekvensene [engelsk tekst] i historien kokt sammen av Navalnyjs team og borgerlige media den gangen. Det presenteres ikke et fnugg av bevis. Det offisielle narrativet står. Det ubeleilige faktum at det er mange personer eller institusjoner som kunne ønske å drepe eller sykeliggjøre Navalnyj med en russiskprodusert gift – ikke minst betydningsfull i så måte er den amerikanske staten – nevnes ikke.

Det usannsynlige kombineres deretter med det vulgære. Navalnyjs høyre hånd, Leonid Volkov, erklærer at da han fortalte den nesten bevisstløse Navalnyj at Putin prøvde å drepe ham med Novitsjok, våknet Navalnyj øyeblikkelig opp, og sa: ‹What the fuck?! Det er bare for dumt!›» Var den replikken funnet på? Eller hele saken?

I løpet av den neste timen og mer av filmen er det mye latter, fnising og «WTF»-lignende prat fra Navalnyj og hans følge, som er ute av stand til å si en eneste intelligent ting om hva som angivelig hadde funnet sted, og i det store og hele behandler hele episoden som en vits.

Christo Grozev fra organisasjonen Bellingcat kommer nå inn i narrativet. Han presenterer seg selv og sin gruppe av «etterforskere» som ene og aleine faktafinnere, og han forklarer hvordan han «beviste» at Putin orkestrerte forsøket på å drepe Navalnyj. Ifølge Grozev klarte han, med lite penger eller nevneverdige vanskeligheter, på det mørke nettet å få kjøpt seg telefonloggene til personer han hevder var medlemmer av et FSB-team som fulgte med Navalnyj.

Deretter satte han, Navalnyj og Navalnyj-assistenten Maria Pevtsjikh opp ei felle. Navalnyj ringte de påståtte FSB-konspiratørene, der han utga seg for å være et individ fra høyere opp i de russiske sikkerhetstjenestene. Etter noen oppringninger som ble lagt på, fikk Navalnyj så et uheldig individ, en kjemiker ved navn Kudryavtsev, til å innrømme FSBs involvering og besørge detaljer om attentatforsøket.

Gjennom hele affæren er det mye fnising, som ei gruppe 13-åringer som har tapetsert naboens hus med toalettpapir på Halloween-kvelden. De spøker om det faktum at fyren de satte opp er en «død mann».

Tilskueren skal ta alt dette for pålydende, ta del i morroa, og framfor alt ikke stille spørsmål om noen av de usannsynlighetene og særegenhetene som bærer Navalny: For eksempel at Navalnyjs kone ikke ville at han skulle fotograferes da han ble innlagt på et russisk sykehus; den plutselige oppdagelsen av ei Novitsjok-forurenset vannflaske på Navalnyjs hotellrom; moroa som opposisjonsisten ser ut til å ha fått av hans eget nære møte med døden; og mest avgjørende, Bellingcats angivelige nøytrale karakter.

Bellingcat er en amerikansk og europeisk finansiert og orkestrert operasjon med nære bånd til NATO. Den mottar sin finansiering fra National Endowment for Democracy (ofte referert til som «det andre CIA»), Det europeiske råd og andre «non-profits». Bellingcat spesialiserer seg på å produsere etterforskninger som alltid bekrefter den amerikanske regjeringens beskyldninger mot Russland, eller hvem andre Washington har i kikkerten.

Navalny blir tvunget til å erkjenne Bellingcats Grozevs dubiøse karakter, men forsøker å glatte over det, som om det faktum at han kunne være en amerikansk operatør ikke er så veldig viktig. «Historien om denne fyren som bor i Wien, men er bulgarer, men arbeider i Russland, og at det han har er hans egne penger, og at han bruker dem alle på etterforskning av russiske forbrytelser. Han hørtes bare litt for mistenkelig ut. For god til å være sann. For dyktig. Han hørtes, vet du, litt sånn oppdiktet ut», sier Navalnyjs assistent.

«Er du sikker på at han ikke er MI6 eller CIA?», spør regissøren.

«Jeg er ganske sikker,» svarer hun. «Jeg vil ikke si at jeg utelukker det, men jeg er ganske sikker på at han ikke er det.» (!) En ganske praktisk konklusjon.

Som en avrunding av dokumentaren ser vi Navalnyj returnere til Russland. Han vet at regjeringen planlegger å arrestere ham. Han drar uansett, fløyet hjem ombord et privatfly fullpakket med media. Det forventede Hollywood-dramaet utspiller seg. Det er demonstranter. Han blir pågrepet og fengslet. Hans siste dype tanke for tilskueren: «Ikke gi opp.»

Navalnyj, som først ble dømt til to-og-et-halvt år, har siden fått fengselsdommen forlenget med ytterligere ni.

Navalny er en film som eksisterer for å tilfredsstille behovene til det amerikanske utenriksdepartementet, den vestlige pressen, og de sjiktene av de øverste 10 prosentene som elsker å hate Russland. Washington slo på tråden og Hollywood leverte.

Det er vel verdt å sammenligne behandlingen av Navalnyj med behandlingen av Julian Assange. Sistnevnte har avslørt forbrytelsene til de mektigste regjeringene i verden – fra slaktingen av uskyldige i Irak til massive statlige spionoperasjoner, til den brutale behandlingen av internerte i Guantanamo Bay. Assange var ute av stand til å sette sin fot utenfor den ecuadorianske ambassaden på syv år, av frykt for å bli arrestert, og siden 2019 har han vansmektet i isolasjon i Storbritannias mest brutale fengsel, i påvente av utlevering til USA. Han er en journalist og en opposisjonell. Han er ikke en mann på utkikk etter avtaler med nyfascister. Han er ingen skøyer. Han er ikke imperialisters hodeløse verktøy.

Og for det er Assange hatet av alle fløyer av det politiske etablissementet. Hollywood spiller sin rolle ved å forbli taus.