Vinningene for det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP) og nyfascistpartiet Vox i forrige månedens regional- og lokalvalg, og Podemos’ valgfiasko, som i nesten 4 år har regjert i en pro-krig, pro-innstrammingsregjering sammen med Spanias sosialdemokratiske arbeiderparti, Partido Socialista Obrero Español (PSOE) [med kortbenevnelsen Sosialistpartiet], viser Podemos’ politiske fallitt. Som en reaksjon på disse valgresultatene utlyste PSOE-Podemos-regjeringen snarlige nyvalg for den 23. juli. Med deres fokus på diskusjoner med PP om Spanias kommende presidentskap i EU, midt under NATO-krigen mot Russland i Ukraina, åpner dette en vei for PP og Vox til å komme til makten.
Den småborgerlige pabloisttendensen Anticapitalistas bestreber seg for å knytte arbeidere til valgplattformen til valgalliansen Sumar, som nylig ble dannet av krefter i PSOE-Podemos-regjeringen. Målet med denne reaksjonære politikken er å blokkere en bevegelse av arbeiderklassen mot både ny-frankismen og den totalt reaksjonære politikken til Podemos. Dette er karakteren av artikkelen skrevet av den mangeårige pabloisten Jaime Pastor på nettstedet Viento Sur, med tittelen «Fra 28M til 23J, høyrebølga vs. avtagende progressivisme.» [O. anm.: 28M og 23J er referanser til to opposisjonsbevegelser, benevnt 28. mars og 23. juli]
Pastor skriver at «det antikapitalistiske venstre må også ta sin del av ansvaret» for valgfiaskoen i forrige måned og «må ikke ignorere nødvendigheten av å bidra til å forhindre høyreblokkas seier, da vi ikke må undervurdere trusselen som dens tilgang til statsregjeringen ville medføre, med påfølgende angrep på grunnleggende sivile og sosiale rettigheter (i første omgang, mot folk fra sør og mot kvinnene) … og til og med forbud mot deler av det parlamentariske spekteret.»
Patstor støtter effektivt sett Sumar – en valgallianse sammensatt av Podemos, Bevegelsen for enhet, Movimiento Sumar, og det stalinistledede partiet Forent venstre, Izquierda Unida (IU). Valgalliansen ledes av Yolanda Díaz, fungerende visestatsminister og arbeidsminister. Sumar lanserte i forrige en høyreorientert, pro-krig-valgplattform, der de stilte dusinvis av pro-NATO-kandidater [engelsk tekst], som alle har ført PSOE-Podemos-regjeringens politikk med imperialistkrig mot Russland i utlandet og klassekrig mot arbeidere hjemme.
Anticapitalistas’ organisasjon i Spanias mest folkerike region, Framover Andalusia, Adelante Andalucia, har allerede sagt at de ikke vil stille til valg i syv av regionens åtte provinser, for ikke å ta stemmer vekk fra Sumar. Anticapitalistas har meldt en uttalelse som erklærer at dette er «en ansvarlig manøver for å bidra til å stoppe høyresiden og de høyreekstreme».
Pabloistenes presentasjon av støtte til Sumar som en strategi for å bekjempe framveksten av det ytre høyre er en politisk svindel. Den Anticapitalistasstøttede PSOE-Podemos-regjeringen implementerte faktisk selv politikk som tidligere ville vært utenkelig annet enn under høyreekstreme regimer. Dette banet vei for det spanske borgerskapet til å kunne legitimere Vox.
PSOE-Podemos-regjeringens brutale angrep på arbeiderklassen har inkludert pensjonskutt [engelsk tekst] som konsoliderer pensjonsalderen til 67 år; lønnsøkninger under inflasjonen for breie lag [engelsk tekst] av arbeidere; og en arbeidslivsreform som reduserer arbeidernes juridiske beskyttelse på arbeidsplassen. Koalisjonsregjeringen har også innført streikebrytende lover om minimumstjenester for flybesetninger og for helsetjenestearbeidere. Den utkommanderte forøvrig også titusenvis av polititropper for å bryte streiker ført av metallarbeidere og trailersjåfører.
PSOE-Podemos-regjeringen implementerte i tillegg antimigrant-fascistpolitikken Vox hadde tatt til orde for. Det var først etter at Podemos kom i maktposisjon at en spansk regjering sendte hæren mot flyktninger i Ceuta; førte lobbykampanje overfor NATO for å inkludere migrasjon som en «hybrid trussel»; internerte migranter i konsentrasjonsleirer på Kanariøyene; og i fjor forøvde en massakre mot flyktninger i Melilla, som etterlot 37 døde. [Her ei lenke til en oppfølgingsartikkel på engelsk.]
PSOE-Podemos-regjeringen tilsluttet seg NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og påla den største økningen av landet militærutlegg i Spanias historie, til mer enn € 26 milliarder i året. Den sendte hundrevis av millioner euro i militærbistand til Ukraina. Disse finansmidlene gikk til rakettutskytere, pansrede kjøretøy og stridsvogner, og skolering og opplæring av over 850 ukrainske soldater på spansk grunn. Spanske våpen levert av Podemos og Sumar endte opp i hendene på nynazistbataljonen Azov.
Podemos og Sumar slåss ikke mot det ytre høyre, men tjener borgerskapet som politiske verktøy for å implementere fascistiske politiske orienteringer. Det er bare mulig å motsette seg en slik politikk ved å foreta et bevisst brudd med den velstående middelklassens pseudo-venstre-partier, som Podemos og Anticapitalistas.
De har i flere tiår arbeidet bevisst for politisk å kvele arbeiderklassen, og har forlangt at arbeidere må underordne seg imperialistpartier som PSOE, eller stalinistpartier som Forent venstre (IU) eller Podemos. Dette tillater nå partier som Vox å framstå som den eneste reelle opposisjonen til Spanias diskrediterte politiske etablissement.
Anticapitalistas stiftet i 2014 Podemos sammen med stalinistprofessorer, eksplisitt orientert til PSOE, Spanias hovedparti for kapitalistregjeringer. Midt under den voksende folkelige motstanden mot det høyreorienterte Folkepartiets (PP) undertrykkende regjeringspolitikk i Catalonia i 2018 organiserte Podemos en parlamentarisk manøver, som fikk kastet ut PP og erstattet dem med en minoritetsregjering av PSOE. Anticapitalistas ønsket dette trekket velkomment, og innrømmet at PSOE «ikke var et reelt alternativ», men hevdet imidlertid at Sosialistpartiet (PSOE) ville bli utsatt for et «sterkt press i institusjonene og på gatene» fra Podemos.
Den Podemos-støttede PSOE-regjeringen fortsatte og videreførte PPs innstrammingsbudsjett, overøste hæren med milliarder av euro, angrep migranter og fortsatte den antikatalanske kampanjen. Alt i alt var Anticapitalistas’ initiativer ikke innrettet mot å organisere motstand mot styringsklassen og dens fascistiske politiske orienteringer, men for å trygge og ivareta spansk og europeisk finanskapitals viktige strategiske interesser.
PSOE-minoritetsregjeringen utlyste i 2019 et nyvalg, i et desperat og til slutt mislykket forsøk på å støtte opp sin velgeroppslutning. Etter valget i april 2019, som førte til nok et fastlåst parlament, brøyt det ut en bitter debatt innen den spanske styringsklassen om hvordan en regjering skulle settes sammen. PSOE var fast bestemt på å kunngjøre drakoniske dommer etter skuerettssaken i oktober 2019 mot de katalanske nasjonalistfangene, helt i tråd med forlangender fra fascistkrefter som Vox.
Det oppsto en debatt i Podemos om hvorvidt man skulle gå direkte inn i regjering med PSOE. Anticapitalistas vant til slutt debatten. Pastor formante til forsiktighet, og rådet Podemos til å vente litt før de gikk inn i en PSOE-ledet regjering. De var villige til å støtte Podemos’ tilpasning til PSOE, men insisterte samtidig kynisk at Anticapitalistas ikke måtte sees å være villige til det.
Pastor skrev i Viento Sur: «Det var vanskelig å tenke seg at Podemos kunne ha utviklet venstreorienterte politiske orienteringer innenfra regjeringen, og på den andre siden, ved deres taushet ville partiet ha måttet innrømme at det var medskyldig i høyreorienterte politiske beslutninger på økonomiske og sosiale spørsmål, og en undertrykkende politikk i Catalonia.»
Pastor motsatte seg ikke å gå inn i en PSOE-ledet regjering og dermed bli medskyldig i høyreorienterte politiske beslutninger. Anticapitalistas gikk faktisk inn for å tilslutte seg PSOE-Podemos-regjeringen i januar 2020, før de tre måneder seinere trakk seg ut. De motsatte seg ikke noe som helst av Podemos’ signaturpolitikk i regjeringen: Koalisjonsregjeringens politikk for krig og militarisme, dens tilbake-til-arbeid-ordre midt under Covid-19-pandemien, som førte til hundretusener av dødsfall, dens innstrammingspolitikk og dens politistattiltak i Catalonia.
Anticapitalistas erklærte faktisk i deres uttalelse, ved deres fratredelse, at de «ville støtte alle vinningene oppnådd innen dette [PSOE-Podemos-koalisjonsregjerings-] rammeverket» og la til at «det er ingen tvil om at vi vil finne oss selv i mange felles kamper med folkene i Podemos.»
WSWS advarte på den tiden for at Anticapitalistas’ fratredelse var en manøver for å bevare deres mulighet til å skjule deres høyreorienterte historikk, for å kunne gripe inn i framtidige sosiale kamper for å blokkere arbeiderklassens opposisjon. WSWS skrev at Anticapitlistas «blir nå av Podemos sendt ut for å tjene som en betalt agent for den spanske kapitaliststaten, for å intervenere på sosiale medier og i protester og streiker som er fiendtlige mot Podemos, for å spionere på dem og få kvalt dem».
Disse advarslene har blitt fullt ut verifisert. Fra deres representant i borgermester/byrådsembetet i Cádiz forlangte Anticapitalistas at de 22 000 streikende metallarbeiderne i byen i november 2021 skulle respektere deres fagforenings utsalg av deres streik, da Podemos-regjeringen utkommanderte opprørspolitiet med pansrede kjøretøyer mot de streikende.
Etter at det brøyt ut krig i Ukraina i februar 2022 postet Anticapitalistas virulente antirussiske, pro-NATO-artikler på Viento Sur-sidene, samtidig som Podemos sendte millioner av euro til Ukraina.
Arbeidere ser med rette på Anticapitalistas som del av det politiske etablissementet. I forrige måneds lokal- og regionalvalg [engelsk tekst] delte partiet samme skjebne som Podemos. Partiets frontorganisasjon i Andalusia, Adelante Andalucia, tapte sitt borgmester-/byrådslederskap i Cádiz, og ble stående uten representasjon i alle de andre viktige byene i Andalusia.
Anticapitalistas’ reaksjonære historikk understreker at det avgjørende strategiske spørsmålet i dag er å bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) som det revolusjonære lederskapet i arbeiderklassen, imot korrupte pseudo-venstre-krefter som Podemos. Dette fordrer at det bygges seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i Spania og internasjonalt, basert på de kolossale politiske erfaringene som er nedfelt i ICFI’s forsvar av trotskisme, for å føre en kompromissløs kamp mot hele det politiske etablissementet, inkludert fagforeningsbyråkratiet, og grupper som Anticapitalistas.